Begrepene reflektert og bevist ble brukt hyppigst i av deltakerne ved RH HF, der de samme ansatte deltok på alle 4 kursene. Dette kan indikere at disse i større grad enn de øvrige, fikk bedre forutsetning mht en kontinuerlig refleksjonsprosess. En deltaker ved RH HF beskrev nytten slik; "Tenker og reflekterer mer både i jobbsammenheng og privat".

Evalueringsskjemaene viser videre, som denne deltakeren beskrev at det faglige og det personlige henger tett sammen for mange. Et annet eksempel på det er utsagnet;

Hvorvidt kursene evalueres som nyttige er et hovedanliggende ved disse innføringskursene. For det første fordi det er kostbart å sende ansatte på kurs. Arbeidsgiver må kunne forvente å få noe igjen. For det andre viser opplevd nytte at kursdeltakerne har kjent på at dette var noe de trengte og som de ikke hadde tilstrekkelig av tidligere. På kursene fikk vi da også ofte inntrykk av at deltakerne gledet seg til å gå tilbake til jobb med ny kunnskap, innsikt og forståelse.

Kurs som dette også har den funksjonen at de er påfyll for deltakerne, og mange uttrykker at det er svært godt å få anledning til å ta imot og reflektere over eget arbeid. Refleksjonen og dialogen er et grunnleggende aspekter i kursene og de fleste deltakerne arbeider i klinikken med krevende og hektiske arbeidsforhold. For å kunne gi til pasientene, er det derfor viktig å få noe selv også. Det virket som kursene var inspirerende for mange. Vi har også blitt opptatt av en annen side i dette: Kanskje kan dette være med å forebygge utbrenthet?

Mange HF består av sykehus fra et større geografisk område. For deltakerne her var det særlig viktig å ha hele dagen på kurs på grunn av reisetiden.

Det var bare noen svært få som mente at dagen var for lang, enten fordi de ble slitne eller fordi de ikke hadde hatt så stort utbytte av den.

Ved RHHF hvor den samme gruppen ansatte fikk alle de fire kursdagene, var det mange som på slutten bemerket at intervallene mellom kursdagene hadde vært for lange, at 2-3 uker hadde vært bedre med hensyn til deltakernes læringsprosess.

Gruppesammensetningen

fig 3: gruppesammensetning

Gruppesammensetningen er det området som gjennomgående har fått laveste evalueringsskår hos deltakerne. Årsakene til det kan være mange, men det ser ikke ut til at spørsmålet om "tilgang på antall grupperom" har vært utslagsgivende.

I gruppen "andre" hadde vi i begge tilfeller ikke tilgang på noen grupperom. I det ene tilfelle her var vi over 30 personer i et lite kjellerrom uten vinduer og til dels uten utluftning. Rommet var så lite at det ikke var plass til bord å skrive på. Deltakerne satt i 2 sirkler og skrev på notatene i fanget. Det var også minimale muligheter til å flytte stolene rundt i lokalet. I gruppearbeidet måtte de derfor bare danne grupper der de satt, allikevel var denne gruppen mest fornøyd med gruppearbeidet.

Vi erfarte at det var særlig uheldig i svært små gruppeenheter, når noen i gruppa fungerer dårlig og de samme gruppemedlemmene gjentatte ganger satt sammen. Små gruppeenheter bør, i løpet av dagen, varieres oftere enn det de større må.
Samlet sett kan vi si at evalueringene viser betydningen av utformingen av gruppe oppgavene, utvelgelse av gruppedeltakerne og den påfølgende dialogen i plenum. Et par bemerket også at de synes gjennomgang av gruppedialogen i plenum gav lite utbytte. Imidlertid fremgår det av evalueringene at det som var viktigst for deltakerne, synes å være det konkrete utbytte de hadde av hele dagen, uavhengig av om tiden ble brukt til mye gruppesamtaler eller dialog og formidling i plenum.

Vår erfaring er at er at kurset passer godt for 15-20 deltakere, maks 20 deltakere. Vi hadde flere kurs med 25-30 deltakere, noe vi opplevde som en for stor gruppe med hensyn til an aktiv dialog i plenum. For store grupper fører lett til at det bare er noen deltakere som er aktive, mens majoriteten blir taus.

Deltakerne gav uttrykk for at både egen aktivitet og refleksjon, og å høre om andres erfaringer og refleksjoner var viktig for dem. En sa det på denne måten: "Det var bra med både forelesning og deltakernes bidrag". En annen sa det slik: "Mye dialog var positivt". De viste også til at relasjonsbygging i forhold til andre ansatte man senere kunne spille på var av betydning, slik dette utsagnet viser: "Gode forelesere + hyggelige deltakere jeg kan spille på senere".

"Ja, vil ha mer - konkrete verktøy og utdyping"

Det som hyppigst ble etterlyst var kurs som omhandlet:

• Pedagogikk, lære flere metoder og få det praktisert
• Empatisk kommunikasjon
• Veiledning
• Kommunikasjon
• Utdyping av de 4 innføringskursene
• Mer om samme tema
• Innføringsdager man ikke har fått
• Grupper, gruppedynamikk

Mange etterlyste altså mer inngående kurs ut fra den dagen de hadde vært på eller andre kurs de viste fantes, men som de ikke hadde fått tilbud om. Noen etterspurte også følgende temaer:

• Forståelser av mennesker i krise
• Barn som pårørende og krise, sorg, tap
• Etikk - hvordan pasienten opplever det å bli syke/få en sykdom
• Den vanskelig pasienten, den man ikke spontant tar til sitt hjerte
• Veien vider i arbeid med pasienter. Hvordan tenker pasientene
• Utdyping av åndelige/eksistensielle spørsmål
• Psykiatri
• Narrativ psykologi

Spørsmålet i evalueringsskjemaene om deltakerne ønsket flere kurs og i så fall hvilke, hadde flest blanke, ikke utfylte svar. En viktig grunn til det kan være, som flere påpekte, at de ikke viste hva som fantes. Slik denne deltakeren kort og uten forslag til emne svarte;

"Hva finnes?"

Svarene fra deltakerne ved RHHF den fjerde og siste kursdagen kan forklares i lyset av denne forståelsen. Disse svarene skilte seg ut ved at de fleste som ønsket videre kurs, ønsket seg kurs i Empatisk kommunikasjon. Disse deltakerne hadde samme dag fått informasjon om at dette kurset ville bli tilbudt RHHF. Det er lettere å velge noe som man vet finnes.

Det er viktig at alle ansatte får anledning til å delta på innføringskurs innen fagområdene psykologi og pedagogikk. Mange ansatte vil i tillegg ha behov for en kompetanse ut over det innføringskursene kan gi. Dette gjelder ikke minst med hensyn til all kunnskap som kan bedre kommunikasjonen eller dialogen med pasientene. Å tilegne seg gode dialogferdigheter tar tid, krever en prosess underveis og forutsetter økt forståelse og refleksjonsevne. Det finnes et utall av hensiktsmessig kommunikasjonsmodeller. I disse innføringskursene har vi fokusert på metoden Empatisk kommunikasjon som er utviklet av Lisbeth Brudal (2006). Denne metoden er både enkel og effektiv. Vi kan derfor anbefale den som en felles kommunikasjonsstrategi ved avdelingene.

Det viktigste er kanskje ikke hvilken metode man velger, men at man ved den enkelte avdelingen gjøre et bevisst og målrettet arbeid for å styrke dialogen mellom ansatte og pasienter og deres pårørende.

Vår erfaring er at det er krevende å holde slike kurs. Hvor krevende det er, og hvordan kursdagen blir, påvirkes i stor grad av hvordan gruppen av deltakere er. Kursformen som krever involvering av deltakerne er til dels uvant for mange. Derfor er det viktig å forberede arrangøren og deltakerne godt på forhånd. Lokal forankring i forarbeid, rammer og gjennomføring er avgjørende. Som en del av avklaringene må brukerrepresentantenes rolle i kursene klargjøres. (se under)

Vi erfarte også at målsettingene arrangørene har for slike dager kan være mange og at forventningene til deltakerne også kan være til dels motstridende. Det er derfor viktig å ha en tydelig og åpen dialog i forkant, slik at dette er avklart og gjenspeiles i kursinvitasjon og rekruttering av deltakere.

Det var viktig og nødvendig å være to kursholdere for å kunne ivareta deltakerne og være fleksible i forhold til det som deltakerne brakte inn i dialogen.

Kursene må planlegges godt. Dette innebærer blant annet at kurslederne har brukt tid sammen og derfor er godt samsnakket i forhold til innhold og form. Det omfatter både innhold i den teoretiske delen og valg av metodiske grep underveis.

Evalueringen viser at vi lykkes med å legge til rette for aktivitet og deltakelse fra deltakernes side, og at dette er viktig for et positivt utbytte av dagen. Videre ser det ut som vi lykkes med å få til et samsvar mellom form og innhold i kurset, og at helheten oppleves som god.

I ettertid ser vi at vi nok kan legge enda større vekt på det pedagogiske ved at vi for det første benytter flere pedagogiske metoder underveis. For det andre er det viktig å snakke om og synliggjøre de metodene man anvender underveis, så det blir tydelig at det man gjør er bevisst.

Vårt inntrykk er at at deltakerne hadde stort behov for og nytte av kunnskap fra fagfeltene pedagogikk og psykologi. Det var mange som formidlet dette både i kursene og i evalueringsskjemaene. Mange beskriver at de i blant kjenner på utilstrekkelighet i møte med pasienter, manglende kunnskap og for få virkemidler eller verktøy. De gir også utrykk for et ønske om å utvikle seg videre både personlig og faglig, og beskriver at kursene har bidratt til dette. Som tidligere nevnt beskrev mange at de hadde hatt en personlig utvikling i løpet av dagen eller kursrekken. De var blitt tryggere, mer reflektert og mer bevisst i forhold til temaet.

Innføringskurs som samhandlingsarena
Målgruppen ved kursene var ansatte i 1. og 2. linjetjenesten som har ansvar for opplæring av kronisk syke, samt de brukerrepresentantene som deltar i dette arbeidet. Det er i stor grad de samme pasientene, de som er kronisk syke og funksjonshemmede, begge nivåene forholder seg til. Inntrykket vårt og de evalueringene som ble gitt viste at temaene var like relevante og nyttige enten deltakerne var ansatt i sykehus, kommune eller var brukerrepresentanter. Mange formidlet at ulik erfaringsbakgrunn og perspektiv var berikende for dialogen i kursene. De uttrykte også forbauselse over hvor like problemstillingene de hadde, at den synes å være uavhengig av hvor de var ansatt. Dette gjaldt også ansatte fra svært ulike avdelinger.

Vi erfarte at felles innføringskurs kan bidra til bedre kommunikasjon mellom nivåene og bidra til en felles forståelse for pasientenes behov. Relasjoner knyttes og det kan bidra til å styrke samhandlingen etter kursdagene. Samtidig blir det krevende metodisk og veiledningsmessig å holde kurs når målsetningen er delt på den måten at dette er et mål når det gjelder prosess, og samtidig er det forventinger og målsetninger på innholdssiden i forhold til tema for dagene.
Et maks antall deltakere blir da nødvendig å sette, 20 er nok etter vår erfaringer.

Brukerrepresentantene sin rolle må avklares i forkant: skal de være deltakere eller ha en rolle som brukerepresentanter. Begge deler har vært praktisert. Erfaringen er at dersom de skal ha en rolle ut over å delta for sin egen del, må dette avklares og planlegges i forkant. Ellers deltar brukere som melder seg på som kursdeltakere på lik linje med ansatte.

Vi jobbet bevisst for at kursene skulle passe like godt både for ansatte i 1. og 2. linjetjenesten og brukerrepresentanter. Fra flere LMS har vi fått tilbakemelding om at kursene har medvirket til et økt samarbeid mellom 1 og 2 linjetjenesten.