- Brukermedvirkning er en grunnleggende holdning i enhver behandling.

Sonnev Lurås og Per Tore Iversen medvirker på kurs i Helsepedagogikk på Rikshospitalet og skal snakke om brukermedvirkning. De er begge foredragsholdere i dag. Men en av dem er bruker, den andre er hjelper, hvem som er hvem avsløres ikke før kurset er over.

- Dette skal ikke handle om gode råd i behandling, men om å bli hørt, sier de to.

Foredragets innhold blir visualisert for kursdeltakerne

Lurås og Iversen står foran en gruppe kursdeltakere som alle er helsepersonell. Innlegget er i gang, men så sier de plutselig:

- Vi er ikke helt komfortable med å stå her!

- Vi opplever at rommet er for trangt, vi er nervøse og siden vi har noe viktig å si, ønsker vi at dere kan bli med oss et annet sted hvor vi kan snakke? Vil dere møte oss på det?

Dermed forlot hele kurset foredragssalen og helsepersonellet tuslet etter foredragsholderne ned til en stue hvor kurset fortsatte.

- Dette gjør vi for å bevege helseapparatet, dette har alltid en slående effekt, smiler de to.

Brukermedvirkning først, lovteksten etterpå

- Brukermedvirkning er mer enn lovtekst, fine ord og individuell plan. Brukermedvirkning er en grunnleggende holdning i enhver behandling. For oss handlet det mest om å bli møtt der en er, at vi kan diskutere uenigheter, sier Iversen og Lurås.

- Det handlet om en følelse av likeverd og tillit til behandleren og at vi sammen skjønte at skulle behandlingen virke, måtte familie og pårørende også bli sett og hørt. Dessuten måtte vi inkludere og ”lære opp” hjelpeapparatet rundt oss.

- Det står om brukermedvirkning i lover og styringsdokumenter. Lovene har vi sett på etter at vi har jobbet sammen, og vi ser at vår vei i behandlingen har fulgt loven. Men forutsetningen var det tillitsfulle møtet , noe ingen lovtekst kunne sikre.

Hele familien berøres når en er syk

Behandlingen gikk fra individualsamtaler til timer med pasient og familiemedlemmer, venner og barn. Familien møtte nesten fulltallig på Læring- og mestringssenterets kurs for pårørende. Et utgangspunkt med ønske om hjelp til et problem ble til en lang og nytterik vei for alle, ikke minst for behandleren.

Å vise følelser i en behandlingssituasjon

- Den gjensidige tilliten og respekten mellom oss er nok et bærende element i behandlingen, sier de to.

- Vi tror denne behandlingen er en umulighet uten at begge parter lar seg berøre. Empati er en egenskap vi må lære og ta i bruk, og det har ikke vært noen problemer at behandler har blitt beveget i våre samtaler. Rollene og ansvaret har vært avklarte fra første dag. Derimot var det en viktig oppdagelse at brukerens historie kunne berøre og bevege, og at behandler hadde jo muligheten til å bevege og bli beveget selv.

Hva er et godt møte mellom pasient og behandler?

Lurås og Iversen fremholder at det er det å få være den man er. Det å få en umiddelbar aksept er faktisk viktigere enn ønsket om å bli bedre.

- Bort sett fra ulike plattformer i utdannelse og fag, så er vi uansett bare to mennesker som møtes. Det er kimen til all endring avslutter de.

• Og hvem er hvem av de to foredragsholderne?
• Hva var problemet og lidelsen?
• Gjør det noen forskjell å vite det?

Sonnev Lurås er i dag i arbeid og sitter i brukerutvalget for NAV i Tinn kommune.

For fire år siden tok Sonnev mot til seg og tok kontakt med helsevesenet første gang, da ble hun avvist. Hun var ikke syk nok. Dette førte til en forverring for henne. Da først kvalifiserte hun for behandling. Bedringen kom raskt da Sonnev ble møtt for den hun var og kunne være seg selv.

Per Tore Iversen arbeider som terapeut ved Psykiatrisk poliklinikk ved DPS, Notodden. Blefjell sykehus. Han er Gestaltpsykoterapeut og pedagog.

Les mer om kurset i helsepedagogikk som disse to deltar på